Siris historie er gjengitt med tillatelse fra Siri selv. Av anonymitetshensyn brukes ikke pasientens virkelige navn.
Jeg kom i kontakt med Siri, en ung kvinne like ved inngangen til voksenlivet, en vinter for noen år siden. Siri hadde ved hjelp av sin mor funnet frem til en psykolog som tilbød samtaler via videokonferanse, en kontaktform der terapeut og pasient sitter ved hver sin PC-skjerm med påmontert nett-kamera, slik at begge både kan se og høre hverandre. Siri var den aller første pasienten jeg møtte på denne måten, og jeg var nok like spent som henne på hvordan prosessen ville utfolde seg.
Grunnen til at Siri ønsket å finne en psykolog som kunne kommunisere med henne på denne måten, var at nærmeste psykologkontor lå flere timers kjøretur unna hjemmet. Siri bor nemlig, som tusener av andre nordmenn, i en bygd med lang avstand til nærmeste bysentrum. Psykologtilbudet er på slike steder ofte i beste fall svært begrenset, noen ganger også umulig å benytte seg av nettopp grunnet uframkommelighet. For Siri var det viktig å komme i kontakt med en hjelper der og da, da hun trengte det som mest, og ikke måtte vente til hun eventuelt flyttet til et større sted. Dermed ble nett-terapi for henne nærmest et nødvendig alternativ.
Kontakten mellom Siri og meg varte i nesten to og et halvt år, og i løpet av denne tiden hadde vi nesten tredve samtaler. Samtalene var ganske hyppige i begynnelsen og sjeldnere og sjeldnere etter hvert. Det oppsto tilfeller der vi var nødt til å avbryte samtaler grunnet nettverksforstyrrelser, og noen ganger kom vi ikke i gang med samtalen i det hele tatt. Alternativet ble da å snakkes på mobiltelefon, enten frem til nettverksforstyrrelsene opphørte eller gjennom hele timen. Samtalene ble avsluttet da Siri omsider opplevde hverdagen som håndterbar og som noe hun følte seg trygg på at hun kunne mestre.
Ved avslutning av forløpet spurte jeg Siri hvordan hun hadde opplevd det å gjennomgå et behandlingsforløp på internett, et forløp der hun gjennom to år kun hadde sett sin psykolog fra halsen og opp. Det ble aldri utvekslet et håndtrykk eller en avskjedsklem, våre muligheter til å analysere kroppsspråk og andre nonverbale signaler var naturligvis noe annerledes enn vanlig og mitt kontor var for henne kun en hvit bakgrunn med en kontur av en bokhylle nederst i det ene hjørnet. Ikke minst var våre samtaler flere ganger blitt avbrutt fordi teknikken sviktet i en eller annen form. Jeg må innrømme at jeg var spent på «dommen», selv om jeg visste at det gikk langt bedre med Siri nå enn da vi startet vår kontakt og antok at hennes valg om å forbli i terapien gjennom alle disse månedene var et uttrykk for at hun opplevde at hun fikk utbytte av det hele. Likevel- dette var mitt første virkelig langvarige terapiforløp på nett, og jeg var usikker på om det hadde preget prosessen at vi kun hadde møttes på den digitale måten.
Siri fortalte at hun utelukkende satt igjen med positive erfaringer etter å ha møtt sin psykolog via PC-skjermen. Som hun selv sa: «Jeg har jo både sett deg og hørt deg, du har sett meg og hørt meg, vi har kunnet utveksle blikk og følelsesuttrykk, det har vært det viktigste for meg». Selv om hun ikke hadde andre erfaringer å sammenligne direkte med, mente Siri at det å møtes på internett ikke hadde hatt negativ betydning for det vi på psykologspråket kaller «alliansen» mellom henne selv og meg som behandler, altså vår terapeutiske relasjon.
Da jeg spurte Siri om jeg kunne bruke hennes erfaringer i anonymisert form for å opplyse kollegaer, potensielle pasienter og andre om hvordan internett-terapi kan oppleves, svarte Siri at hun veldig gjerne ønsket dette. Siri sa at det for henne er viktig å kunne bidra til at helsepersonell og pasienter forstår hvilken ressurs en slik møteform kan utgjøre for de som av ulike grunner har vanskelig for å komme seg fysisk til et psykologkontor. Og ikke minst at internettbasert kontakt ikke behøver å forringe kvaliteten på relasjonen eller behandlingen. Forhåpentligvis kan erfaringer som Siris (sammen med forskning som viser at terapi via videokonferanse har dokumentert effekt) bidra til at skepsisen til internettbasert terapi blir mindre og at fordelene for de det er aktuelt for kommer tydelig frem. Slik kan tilbudet utvikles og etter hvert nå alle de tusener av mennesker som ikke har mulighet til å oppsøke psykologen der psykologen er- altså en helsetjeneste basert på pasientens premisser, og ikke psykologens. Det ville gledet både meg og Siri.
